Jeg liker ikke synet av dem. De avslører min hjelpeløshet. Hva betyr vel en tier eller en hundrekroneseddel i tiggerens skål? Ingen verdens ting – eller kanskje bare en litt bedre dag enn i går. Tiggere hjelpes ikke av veldedighet på et gatehjørne.
Jeg har lekt med tanken om å begynne som skopusser. Jeg ville sette meg tett inntil en tigger. Alt jeg tjente på pussingen ville jeg legge i tiggerens skål. Så, når kontakten var opprettet, ville jeg tilby ham mine skopusserverktøy og ønske ham lykke til.
Jeg tror tiggerne fra Romania bl.a. helst ville arbeide for pengene. Enhver tigger på gateplan føler seg ydmykende små og ubetydelige blant skaren som går for bi og kaster slanter i tiggerskålen.
Hadde jeg våget å sette hele meg bak spørsmålet til tiggeren: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Da ville jeg nok tro, om vi kunne forstå hverandres språk, at svaret ville bli langt mer eksistensielt enn: ”noen slanter i skålen min mister!”
Tiggeren Bartimeus hadde et pluss som tigger. Han var blind. Man kunne synes synd på ham og gi av barmhjertighet. Jeg har grunn til å tro at Bartimeus helst ville ut av sin elendige situasjon.
En dag står mirakelmannen Jesu rett foran ham. Utrolig mange tanker flyr sikkert gjennom denne blinde tiggerens hode: Får jeg en sjanse, eller ikke?
Så kommer ordene: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Det Bartimeus svarer er helt fantastisk: ”At jeg må få mitt syn tilbake!” Det var et dristig svar. Fikk han det som han ønsket var han plutselig blitt uten inntekt. I Jesu svar lå det ikke en rehabiliteringspakke. Fikk han sitt syn igjen måtte han ta konsekvensen av å være seende.
Han fikk sitt livs største ønske oppfylt. Jesus ga ham ikke bare hans syn tilbake. Han gjorde tiggeren til et ansvarlig menneske. Fra dette øyeblikk av hadde Bartimeus ikke noe annet å støtte seg til enn seg selv og sitt syn. Han var blitt ansvarliggjort.
Jeg finner ikke mer om Bartimeus i Skriften. Skulle jeg vite noe mer om ham burde jeg skrive en roman.
Det er slike tanker jeg gjør meg når jeg ser en tigger sitte på fortauet med ryggen mot veggen og en tiggerskål foran seg.
Han er ikke blind. Han er ikke ufør. Han er bare fattig i Norge, men kanskje nyrik i sitt hjemland som har råd til å kjøpe dører til sitt nybygde hus.
Håpet om en dag å kunne leve et anstendig liv sammen med sin familie får ham til å ta turen til Norge, år etter år. Vi ser han sitter der, men vi ser han likevel ikke.
Søster Avarda så ham. Hun samlet inn klær og annet nødvendig utstyr og dro flere enn 30 ganger til Spania, etter hun ble pensjonert fra sykepleien, for å hjelpe sine sigøynervenner. Hun hadde et hjerte som fylte hele kroppen, og den var ganske stor.
Tiggere gjør meg hjelpeløs. Jeg føler meg aldri bedre etter å ha gitt en femtilapp i tiggerskålen. Han burde fått hundre. Kanskje enda mer. Det er det samme hvor meget jeg gir så har jeg likevel ikke gitt nok. Det er noe hjelpeløst inne i meg som ikke helbredes ved å gi gaver til tiggere.
